Hallo!
Naa er jeg halvveis paa camp-oppholdet og Engelsken har vaaknet opp til en slik grad at jeg ofte tenker ut Engelske setninger og oversetter de til norsk foer jeg sier eller skriver de. Litt merkelig, men ogsaa veldig moro.
Som jeg skrev tidligere har vi hver dag fire timer og to homerooms, homeroom er en slags klassens time bare at det er laererens time egentlig. Men ikke i gaar. I gaar var vi paa storbytur til Boston, MA. Der gikk jeg rundt mellom gamle historiske bygninger og saa stedet der "The Boston Massacre" skjedde og nye hoeyhus. Det var veldig moro samtidig som veldig slitsomt. Jeg besoekte til og med Chinatown, tips til andre Boston farere: ikke kast bort tid paa aa gaa dit. Det er ikke mye aa se der, bortsett fra den store portalen paa vei inn. Det mest minneverdige som skjedde med meg der var nok at jeg traakket paa et fugle kadaver saa jeg maatte bruke over en time paa haandvaske skoene mine, som by the way ikke har blitt luktfrie... Derfor bruker jeg gymskoene mine som jeg kjoepte paa Walmart til $20 frem til jeg finner ut hva jeg skal gjoere.
Mens jeg har tankene mine paa Walmart kan jeg fortelle om mitt foerste besoek paa en amerikansk Walmart. Hver dag er det to puljer med tre busser som kjoerer til et "lite" kjoepesenter. Kjoepesenteret har ogsaa en "liten" Walmart. Paa bussen til kjoepesenteret sa alle laererne som var med at det var kjempelite og at det hadde "The tinyest bittiest Walmart". Vel, hvis den Walmarten var liten, hva er da en stor Walmart? Den var stoerre enn to Obs! paa Tunejordet inntill hverandre og hadde alt fra shotguns til brus til flotte joggesko til en billig penge. God! I can't write Norwegian anymore! It's so hard, so from here on it's all English. Anyways, the Walmart was huge and it was a lot of fun to finally see one for real.
Today during Current Issues class we saw a movie in the auditorium about American racism and all that. It was very interesting and I left the auditorium with a feel of disgust. How could they do all of that s**t to innocent people? The United Stated of America was founded on the grounds of everyone being equal so how the f**k? At least one of the teachers said that "This is our dark story, this isn't something we're proud of, but it's important for you to know it". Guess it felt right to do it back then and anyways you can't judge history with todays moral standards, you can only learn from history and make sure those things won't ever take place, ever again!
Right before we went to my favorite teacher, Marsha, for history class a teacher stormed into the room and gave us an important message. Evidently there is a severe weather alert going out for Vermont about thunder storms and flash floods so all the teachers are making it clear that by the sight of lightning eveyone knows to go indoors. Guess the storms get really bad up here...
Well, I'm soon going to "enjoy" American cafeteria dinner... God I miss kyllingfile med ris og god, tynn saus!
Haaper det gikk greit paa engelsk, norsk tar mye lenger tid aa skrive, snakkes!
Emil
July 28, 2007
July 22, 2007
EF Language and Culture Camp, Northfield VT
Hallo!
N[ er jeg i rom 210 i Webb Hall, altsaa datarommet. Det er relativt fullt her, og alle keyboardene er amerikanske, saa en maa venne seg til at ikke kunne skrive de saeregene norske bokstavene.
La meg fortelle litt om campen. Campen er paa Norwich University, her paa campus er det mange, mange byggninger. Dormatories, undervisningsbygg og saa videre. Alt rundt en fantastisk groenn plen med store traer rundt. Jeg bor i Alumni Hall, paa studentrom med en Tysker. Vi har ett skap, en seng og en pult til disposisjon. Det er et ganske enkelt rom, men det faar heller vaere - jeg er i US!
Paa campen er det folk fra mange forskjellige land. I fleng kan man nevne Norge, Sverige, Danmark, Colombia, Frankrike og Tyskland, Tyskland, Tyskland. Det er flest fra sistnevnte land. Nesten alle har rom sammen med en tysker. Det er jo ganske greit i og for seg, men de holder seg ganske samlet i tyske grupper. Ganske forstaaelig siden det er saa mange av de her.
Flyturen over kan beskrives med ett ord: Icelandair... Blant annet tok det halvannen time fra jeg trykket "Callknappen" til en stewart kom. Svaret mitt paa hans spoersmaal om hva jeg lurte paa var relativt enkelt: I called you more than an hour ago!! Ellers var setene harde og trange og maten kald. Det positive var de hyggelige menneskene jeg moette og som jeg fortsatt skal ha kontakt med.
Etter vi landet var det gjennom immigration og bli tatt fingeravtrykk og bilder av. Heldigvis hadde jeg fyllt ut skjemaene riktig - ja, man trenger faktisk flere skjemaer selvom man har visum... Alt gikk helt greit og plutselig ble jeg moett av EF folk som hjalp til med bagasje og gjennom Customs bar det. Dette gikk ogsaa veldig greit. Saa ble vi skilt fra de av vaare nye venner som skulle til campen paa Rhode Island og satt paa en tretimers busstur til Norwich University i smaabyen Northfield i Vermont. Paa bussturen saa jeg noe jeg aldri har sett foer: en firefelts motorvei uten gatelys! Ved ettertanke er kanskje ikke firefelts E6 saa veldig amerikansk? Her er det i allefall kjempeflott!
En siste ting jeg vil skrive foer jeg gaar er hvordan Northfield ser ut. Det er en veldig liten by, men den er fantastisk! Det er US flags paa annenhvert gatelys, noen smaabutikker (alt annet enn Exxon (Esso paa godt norsk) og en maling/altmulig butikk var stengt. Jeg og noen jeg gikk sammen med moette noen Amerikanere som snakket med oss en stund, det var veldig hyggelig! Hvis noen hadde gjort det i Norge ville alle bare sett rart paa den personen foer man ville gaatt videre, men ikke her! Og det er fantastisk!
Dette faar vaere alt for naa,
Emil
N[ er jeg i rom 210 i Webb Hall, altsaa datarommet. Det er relativt fullt her, og alle keyboardene er amerikanske, saa en maa venne seg til at ikke kunne skrive de saeregene norske bokstavene.
La meg fortelle litt om campen. Campen er paa Norwich University, her paa campus er det mange, mange byggninger. Dormatories, undervisningsbygg og saa videre. Alt rundt en fantastisk groenn plen med store traer rundt. Jeg bor i Alumni Hall, paa studentrom med en Tysker. Vi har ett skap, en seng og en pult til disposisjon. Det er et ganske enkelt rom, men det faar heller vaere - jeg er i US!
Paa campen er det folk fra mange forskjellige land. I fleng kan man nevne Norge, Sverige, Danmark, Colombia, Frankrike og Tyskland, Tyskland, Tyskland. Det er flest fra sistnevnte land. Nesten alle har rom sammen med en tysker. Det er jo ganske greit i og for seg, men de holder seg ganske samlet i tyske grupper. Ganske forstaaelig siden det er saa mange av de her.
Flyturen over kan beskrives med ett ord: Icelandair... Blant annet tok det halvannen time fra jeg trykket "Callknappen" til en stewart kom. Svaret mitt paa hans spoersmaal om hva jeg lurte paa var relativt enkelt: I called you more than an hour ago!! Ellers var setene harde og trange og maten kald. Det positive var de hyggelige menneskene jeg moette og som jeg fortsatt skal ha kontakt med.
Etter vi landet var det gjennom immigration og bli tatt fingeravtrykk og bilder av. Heldigvis hadde jeg fyllt ut skjemaene riktig - ja, man trenger faktisk flere skjemaer selvom man har visum... Alt gikk helt greit og plutselig ble jeg moett av EF folk som hjalp til med bagasje og gjennom Customs bar det. Dette gikk ogsaa veldig greit. Saa ble vi skilt fra de av vaare nye venner som skulle til campen paa Rhode Island og satt paa en tretimers busstur til Norwich University i smaabyen Northfield i Vermont. Paa bussturen saa jeg noe jeg aldri har sett foer: en firefelts motorvei uten gatelys! Ved ettertanke er kanskje ikke firefelts E6 saa veldig amerikansk? Her er det i allefall kjempeflott!
En siste ting jeg vil skrive foer jeg gaar er hvordan Northfield ser ut. Det er en veldig liten by, men den er fantastisk! Det er US flags paa annenhvert gatelys, noen smaabutikker (alt annet enn Exxon (Esso paa godt norsk) og en maling/altmulig butikk var stengt. Jeg og noen jeg gikk sammen med moette noen Amerikanere som snakket med oss en stund, det var veldig hyggelig! Hvis noen hadde gjort det i Norge ville alle bare sett rart paa den personen foer man ville gaatt videre, men ikke her! Og det er fantastisk!
Dette faar vaere alt for naa,
Emil
July 20, 2007
Here I go!
Hallo!
Nå har det gått noen uker siden første post på den litt symbolske dagen 4. Juli, Amerikas Independence Day. Nå sitter jeg fortsatt i Yvenlia, og i skrivende stund er det tolv og en halv time til flyet mitt letter. Om 22 timer og ett kvarter er jeg fremme på Logan Airport i Boston før jeg skal ta buss videre opp til Language and Culture Campen i Vermont.
Jeg føler meg rolig, litt "calm before the storm" på en måte. Jeg har sakt hadet bra til de aller fleste så nå er jeg helt klar. Jeg var nettopp ute med en venn for å snakke litt og si hadet, på vei hjem kunne jeg ikke slutte å smile, alt jeg kunne tenke var "I'm moving to the United States of America, the greatest country there is!". Det er sikkert litt av "bryllupsstadie"-tankene som først setter inn.
Vel, nå må jeg gå og få meg litt søvn, jeg har jo en lang dag i morgen.
Emil
Nå har det gått noen uker siden første post på den litt symbolske dagen 4. Juli, Amerikas Independence Day. Nå sitter jeg fortsatt i Yvenlia, og i skrivende stund er det tolv og en halv time til flyet mitt letter. Om 22 timer og ett kvarter er jeg fremme på Logan Airport i Boston før jeg skal ta buss videre opp til Language and Culture Campen i Vermont.
Jeg føler meg rolig, litt "calm before the storm" på en måte. Jeg har sakt hadet bra til de aller fleste så nå er jeg helt klar. Jeg var nettopp ute med en venn for å snakke litt og si hadet, på vei hjem kunne jeg ikke slutte å smile, alt jeg kunne tenke var "I'm moving to the United States of America, the greatest country there is!". Det er sikkert litt av "bryllupsstadie"-tankene som først setter inn.
Vel, nå må jeg gå og få meg litt søvn, jeg har jo en lang dag i morgen.
Emil
July 4, 2007
Ready for lift-off!
Hallo!
I det jeg skriver min første bloggpost om utvekslingsåret mitt sitter jeg fortsatt med beina godt plantet på jorden i "kontoret" i rekkehusleiligheten jeg skal bo i i ytterligere 17 dager. Alle dokumenter som skal ordnes med har blitt ordnet med, og jeg har til og med fått innvilget et visum status J-1. Det var ikke en kort prosess for å si det slik...
For å få visum med status J-1 må du fylle ut tre langtrekkelige søknadsskjemaer og skrive under på et fjerde. En blir spurt om alt fra hvilke land en har vært i de siste 10 år (ganske liten plass til å skrive på også...) til om du kommer til USA for å drive med terrorist-aktiviteter. Jenter har det litt enklere, de slipper "Supplement non-immigration form DS-157" som bare vi gutta må fylle ut.
I går ble jeg vekket av min far klokken 1o på morgenen. Hadde det ikke vært et ekstraordinært tilfelle ville jeg blitt rasende da jeg har begynt å snu døgnet til østkysttid (-6 timer her i fra). Denne gangen var det ekstraordinært, så jeg lot det forbigå. Det ekstraordinære var: Jeg hadde blitt plassert! Det ringte en dame til pappa som forsiktig sa at de ikke hadde funnet ett hjem til meg i området jeg hadde valgt, men at de hadde funnet en familie i sørstatene, nærmere bestemt Dallas, Georgia.
Litt senere på dagen sjekket jeg mailen min via mobiltelefon og oppdaget at jeg hadde motatt en e-post. Korte 12 timer etter EF hadde ringt oss fikk jeg mail fra den nye familien min. Jeg svarte kort og forklarte at jeg var på hytten og gav de mitt mobilnummer for at de kunne sende meg en SMS. De prøvde dette, men det gikk tydligvis ikke, så 2AM ringte telefonen min. Det var vertsmoren min som kontaktet meg for første gang via telefon. De virket veldig hyggelige, de lo og sa ett par vitser. De har en halvveis tykk sørstatsaksent - veldig artig!
Nå er det på tide at jeg skriver en mail til de som jeg lovte i går, by the way, de har tre hunder og to katter og ingen barn - dyr er artig, og jeg gleder meg masse til å møte de alle sammen!
Emil
I det jeg skriver min første bloggpost om utvekslingsåret mitt sitter jeg fortsatt med beina godt plantet på jorden i "kontoret" i rekkehusleiligheten jeg skal bo i i ytterligere 17 dager. Alle dokumenter som skal ordnes med har blitt ordnet med, og jeg har til og med fått innvilget et visum status J-1. Det var ikke en kort prosess for å si det slik...
For å få visum med status J-1 må du fylle ut tre langtrekkelige søknadsskjemaer og skrive under på et fjerde. En blir spurt om alt fra hvilke land en har vært i de siste 10 år (ganske liten plass til å skrive på også...) til om du kommer til USA for å drive med terrorist-aktiviteter. Jenter har det litt enklere, de slipper "Supplement non-immigration form DS-157" som bare vi gutta må fylle ut.
I går ble jeg vekket av min far klokken 1o på morgenen. Hadde det ikke vært et ekstraordinært tilfelle ville jeg blitt rasende da jeg har begynt å snu døgnet til østkysttid (-6 timer her i fra). Denne gangen var det ekstraordinært, så jeg lot det forbigå. Det ekstraordinære var: Jeg hadde blitt plassert! Det ringte en dame til pappa som forsiktig sa at de ikke hadde funnet ett hjem til meg i området jeg hadde valgt, men at de hadde funnet en familie i sørstatene, nærmere bestemt Dallas, Georgia.
Litt senere på dagen sjekket jeg mailen min via mobiltelefon og oppdaget at jeg hadde motatt en e-post. Korte 12 timer etter EF hadde ringt oss fikk jeg mail fra den nye familien min. Jeg svarte kort og forklarte at jeg var på hytten og gav de mitt mobilnummer for at de kunne sende meg en SMS. De prøvde dette, men det gikk tydligvis ikke, så 2AM ringte telefonen min. Det var vertsmoren min som kontaktet meg for første gang via telefon. De virket veldig hyggelige, de lo og sa ett par vitser. De har en halvveis tykk sørstatsaksent - veldig artig!
Nå er det på tide at jeg skriver en mail til de som jeg lovte i går, by the way, de har tre hunder og to katter og ingen barn - dyr er artig, og jeg gleder meg masse til å møte de alle sammen!
Emil
Subscribe to:
Posts (Atom)
