Byråkrater og Helse

Hele denne tiden som jeg har vært i USA har jeg ment mye om helse, og forskjellige myndigheters løsning på dette problemet. Jeg har både vært sint, trist, oppgitt og sjokkert over forskjeller, og har altid kommet til konklusjonen at: Slik vi gjør det i Norge er best. Der redder vi liv uten at folk må bekymre seg om kostnader og hva det vil gjøre med deres hverdagsliv. Jeg har alltid tenkt at menneskene i USA trekker det korteste strået.

Etter å i kveld ha sett NRK Lørdagsrevyen via nett-tv, reportasjen fra sykehuset i Nord-Norge, om valg som må taes om hvem man skal redde, og hvem man ikke skal redde - eller forlenge livet til eller gi den beste behandlingen som bevarer livskvaliteten, begynner jeg kanskje å tro at vi nordmenn trekker det koreste strået, og ikke Amerikanerne. Ja, i Norge får vi det meste gratis, og vi får for det meste god behandling. Men når politikere og byråkrater skal bestemme livsløp og behandling gjennom budsjetter og prioriteringer er det kanskje ikke en så god ordning allikevel? I Norge får alle behandling, til det offentlige sier stopp.

I USA på den andre siden, får man den beste behandlingen tilgjengelig - om man har råd til det. Men de fleste har da i allefall helseforsikringer, og de dekker for det meste alt, i allefall de forsikringene som er verd å ha. Helse blir her også et prioriteringsspørsmål, men her er det ikke en departementsrotte eller en politiker som gjør prioriteringene på din og min helse, her gjør du det selv. Hva du ønsker å legge i det bestemmer også hva slags behandling du får, og til hvilken pris du får det. I et slik system vil man jo alltid ha et problem der folk som faller mellom to stoler - være fattige nok til ikke kunne får skikkelig forsikring, men allikevel for rik til å bli dekket av myndighetene - men i allefall vil en person som tar de rette valgene få den behandlingen man "fortjener".

Helse og sykehus er og vil alltid være et meget betent spørsmål, men noen ganger må man stille seg spørsmålet "Kanskje jeg klarer å ta bedre vare på meg selv enn hva Den Norske Stat kan?" Her i USA vil jeg få ypperste behandling, fordi jeg har god forsikring, men når jeg kommer tilbake til Norge kan jeg risikere å få tredjerangs medisiner og bli innlagt på et sykehus som holder på å falle sammen fordi politikere og byråkrater ikke klarer å fullføre noe, fordi alt skal oppfylles samtidig, og alt skal bli så fantastisk og ha "flotte" kommunekunstverk i atriumet. Er det virkelig det vi har kommet til? Vi som skryter av den fabelaktige "Nordiske modellen", der ingen faller utenfor og "de rikeste" skal betale mest, er det kanskje på tide å utføre en selvransakelse og innse at Staten aldri vil gjør ting rett, og gi best behandling til den som trenger det og fortjener det. Selvfølgelig mener ikke jeg at noen skal falle utenfor, og derfor må vi også ha en plan for å ta vare på de som virkelig ikke har råd til å ta vare på seg selv, og la resten skaffe seg bedre muligheter, og bedre behandling gjennom private aktører.

I stedet for å smøre skitten ut på alle sammen, hvorfor ikke prøve å vaske den vekk i stedet?

Emil