A painful realization

Hey

Forrige gang jeg skrev var flere ting anneledes. Jeg gikk på Paulding County High School, sto opp tidlig om morgenen, var avslappet og klar for å dra hjem. Jeg hadde over fire uker til jeg skulle dra hjem, og var egentlig fornøyd. Nå, 7. juni, Norges uavhengighetsdag, går jeg ikke lenger på PC, jeg sover til klokka 1800 norsk tid og begynner å bli trist ved tanken på det å reise hjem.

Det har vært som om jeg ikke har forstått hvilken dato det er, eller hva det vil si å reise hjem. Det var som om det skjøt meg i hodet i dag, da jeg satt på en mexikansk restaurant med vertsforeldrene mine. Brått tenkte jeg "om to uker i dag er jeg i Hamar på Unge Høyres landsmøte som observatør". Oh shit... Det virker som om det var da jeg forstod det. At dette er den siste helgen hvor jeg fortsatt har en uke igjen med hverdager. En uke igjen til å få gjort det jeg vil gjøre. En uke igjen å være sammen med venner og familie. It's just not right.

Jeg har planlagt denne uken ganske tett. Mandag skal jeg til vetrinæren og få de siste tingene klargjort på vetrinærattesten til hunden min Ollie som jeg skal ta med meg hjem. Tirsdag skal jeg ut med Sierra, antakelig for siste gang alene. Onsdag skal jeg ut å spise med Coach Fields med familie. Torsdag skal jeg til Six Flags Over Georgia. Fredag skal jeg på kino med kompisen min Trent. Og så har den siste helgen kommet. Tid for å si farvel familie, tid for å avslutte alt jeg har begynt, og se hjemover, over sjøen.

Jeg har opplevd mye, og sett en masse ting ingen andre jeg kjenner eller vetom har sett eller opplevd. Det er en merkelig følelse, det at jeg vet, og forstår, noe som ingen andre gjør. Jeg vil aldri kunne forklare eller fortelle alt, men må huske på alt jeg har lært, og for all del ikke glemme noen av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å kunne kalle mine venner.

Jeg har hatt en av de beste ukene i hele mitt liv den foregående uken. Jeg har vært sammen med kompisen min Trent hos hans gudfar som bor i et svært hus ved Lake Lanier. Jeg har vært der fra mandag til i går, torsdag kveld. Vi har kjørt mye rundt, hengt ved poolen og leid filmer, og på torsdag kveld dro vi på baseball kamp - Atlanta Braves vs Florida Marlins. Vi hadde $52 seter nesten rett ved fielden som gudfaren til Trent betalte fullt og helt for. Baseball er en fantastisk sport som vi absolutt burde ha i Norge også. Stemningen rundt det hele var fantastisk, og opplevelsen av å felle en tåre da den Amerikanske nasjonalsangen ble spillt har virkelig satt spor i meg. Det bare er noe vakkert over en skare med mennesker reiser seg opp, og vender seg mot et flagg og hedrer det mens nasjonalsangen blir spilt.

Jeg vil ikke reise herifra, samtidig som det skal bli godt å komme hjem. Skulle ønske jeg kunne ta med meg det beste herifra, og blande det med alt jeg elsker i Norge. Da ville alt vært komplett. Men slik er ikke livet, så en får bare holde på gode minner, glemme de vonde og le av de artige. Da blir alt også flott.

Dette blir den siste blogposten jeg poster hvor jeg fremdeles har en uke igjen her i Georgia - the peach state.



Take care y'all, see you in a week or so!

Emil